Bli med på virkelighetsflukt. 

Møt mannen som er ekspert
på alvorlige tegneserier. 

Jeg befinner meg i tegneserienes land, Belgia.
I Antwerpen. Her, i St. Jacobsmarkt 73, finner man den verdenskjente tegneserie-butikken Mekanik Strip. Midt i sentrum av byen, og ikke mer enn 10 minutters gange fra det legendariske trykkeriet som i sin tid tjente gode penger på å mangeprodusere de jødiske skriftene her i Europa. Fakta.

Jeg passerer stativet med Supermann-t-skjorta. Vandrer innover i lokalet. Som mange av husene her, er også dette smalt. Men det er dypt.
Jeg passerer alternative virkeligheter på min ferd innover. Dypere og dypere. Drager. Alver. Rollespill. Sånne ting. En hel seksjon med erotiske tegneserier. Forbi trappen som fører opp til andre etasje. En ung, begavet tegneserieskaper ved navn Brecht Vandenbroucke har utstilling der oppe,
men jeg har ikke tid. Helt innerst står en egen hylle dedikert Will Eisner, en av den moderne tegneseriens fedre. Jeg tar ut tegneserien The Plot fra hylla. Det er tre kopier av den, og som den nerden jeg er, sammenligner jeg dem på detaljnivå. Jeg vil ha den med minst skade. På vei ut passerer jeg igjen alle disse fantastiske universene, og selvsagt Supermann-t-skjorta.

Hm. Jeg setter meg på überkule CaféNation. Begynner lesinga i spenning. Det første som møter meg er en tegning av en mann med hodet i en blodpøl på skrivebordet. Paris 1878. Blodet hans drypper ned på manuskriptet til romanen The dialogue in hell between Machiavelli and Montesquieu. Dette er ikke spøk. Dette er ikke Tom og Jerry, eller The Onion, for den saks skyld.

Det er blodig alvorlig tegneserie. Og Umberto Eco har skrevet forordet. Dette er rett og slett en bok om dokumentforfalskningen som var opphavet til det store jødehatet i Russland, Europa,
senere hele verden. Jeg bestiller en americano til. Blar videre. Føler meg som en flink skolegutt der jeg sitter. Skal for enhver pris finne sannheten. Prøve å finne løsningen på galskapen i verden.

Og bli underholdt samtidig.

Men jeg er skuffet. Det er lite nytt under sola.
Dette er jo bare ting vi allerede vet fra skolen. Maktkorrupsjon. Krig og hverdagstrivialiteter.
Det kan sikkert være greie temaer for noen tegneserier, men kan dette strengt tatt kalles tegneserier – når fiksjonen uteblir? Er man ikke en dårlig poet hvis man ikke har fantasi nok til å finne på ting selv, men bare gjengir noe man har lært på skolen? Tanken slår meg: Skal jeg heller bytte inn tegneserieheftet med Supermann-t-skjorta
i vinduet?

Slik forestiller jeg meg at tegneseriekjenneren
Øyvind Vågnes ser ut.

Jeg har havnet i en annen kystby nå. Bergen, Norge. Det er strengt tatt ikke et faktum. Dønn fiksjon, for å være ærlig. Jeg sitter ikke i Bergen. Rent mentalt føles det derimot som jeg har løpt opp Nygårdshøyden i Bergen. Som en frenetisk mus. Jeg ser det hele for meg der jeg sitter med telefonen i hånda. Kanskje beveger jeg meg unaturlig kjapt gjennom et dystert gjengitt Bergen, i en sorthvitt tegnet stripe. Jo, det er trolig slik. Slik vil jeg møte Øyvind Vågnes, mannen som kanskje har svaret på spørsmålet mitt. Medieviter Øyvind Vågnes, postdoktor ved UiB, ekspert på alvorlige tegneserier. Han har publisert en rekke artikler om det han kaller «tegneseriedokumentarisme», med spesiell vekt på journalisttegneserieskaperen Joe Saccos striper om krig, traumer og flyktningpolitikk.

Jeg puster og peser opp alle de tunge linoleumstrappene, i ren frykt for at jeg skal glemme ut hva spørsmålet mitt engang var.
Vi snakker litt om Joe Sacco, hans yndlingstema. Tegneserieskaperen han først traff i Frankrike og som han har arbeidet iherdig med å få til Norge. Med suksess! Sacco er snart på vei til Kapittelfestivalen i Stavanger sammen med Øyvind Vågnes, men først skal han innom Bergen for å snakke om det rent praktiske ved å tegne landskaper i stripene sine. Nåvel, over til de alvorlige spørsmålene. Før de glemmes og verden blir for lystig, som en Disneystripe.

– Hva er det med alvorlige tegneserier som tiltrekker lesere?

– Godt spørsmål. Det er ingen tvil om at tegneseriepublikumet er blitt eldre. Som min generasjon, og jeg er nesten førti, jeg vokste opp med formatet, og leser like mye nå som før. Jeg tror kanskje dette kan ha noe med at tegneserien, gjennom den særegne kombinasjonen av bilder og ord, dekker behovet vårt for å se ting som er vanskelige å uttrykke i annen form. Og det er kanskje dette som har tilført tegneserien et nytt alvor. Mange av bøkene er selvbiografiske og personlige, som Alison Bechdels bøker, som forteller om oppdagelsen av egen gryende lesbisk seksualitet. Art Spiegelman var en foregangsmann, med Maus, som først kom ut i heftet form på syttitallet, og deretter bokform. Boken forteller om hvordan det var å vokse opp i den ruvende skyggen av foreldrenes fortellinger om fangenskap i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Boken ga Spiegelman National Book Awards i USA, og ble møtt med voldsom interesse fra akademisk hold, blant annet fra Holocaust-forskere og historikere. Og om man kan lage en tegneserie om Holocaust, hva kan man da ikke tegne om? Samtidige tegnere, som Chris Ware, som bruker boksiden på helt nye måter i Jimmy Corrigan, viser at tegneserieformatet rommer uendelige muligheter for å lage komplekse fortellinger.

– Har tegneserieskaperen tatt på seg et altfor stort ansvar? Er det etisk forsvarlig, dette her?

– Det er klart at en tegner tar på seg et stort ansvar når han tegner om for eksempel overlevende fra konsentrasjonsleire, eller, som Joe Sacco, lager reportasjer fra krigshendelser og massakrer der øyenvitnenes historier står sentralt. Etter mitt syn er ikke dette mer uetisk enn den skrevne reportasjen. Sacco beskriver med bilder. Det er opp til leseren hvor mye hun stoler på reporteren. Det er klart at det blir en subjektiv form.
Art Spiegelman sa en gang at tegningen er mer knyttet til ærlighet enn det digitale fotografiet, som er så manipulerbart. Og på et vis kan tegningene fange opp det som ikke er blitt fotografert, enten det nå dreier seg om massakrene i Saccos bøker eller ungdomsopplevelsene til Bechdel, som aldri fant veien inn i et fotoalbum.

– Hva er drivkraften til tegneserieskaperne? De tegner ofte seg selv inn i stripene. Har de ikke råd til psykolog?

– Haha. Det er nok en terapeutisk kvalitet ved arbeidet til flere. Skaperne har, som oss andre, et behov for å kjenne at de er en del av et menneskelig felleskap. Og du har rett: Denne komplekse selvframstillingen preger det du kaller «den alvorlige tegneserien». Tegneserieskaperne lager forskjellige versjoner av seg selv for å kommunisere budskapet sitt. På den ene siden har du reportasjen, der Sacco tegner seg selv inn for å vise at han faktisk er til stede, at fortellingen er betinget av det. Han lager en figur som ikke nødvendigvis ligner helt på ham selv, en veldig taus type, mens han i virkeligheten er veldig utadvendt. På den andre siden har du memoarene, som hos Bechdel, som utgjør et alternativ til de idylliske «familiefotografiene».

– Har leserne begynt å bli blaserte? Har vi behov for å se noe nytt hele tiden? Noe spektakulært, som 3D-film?

– Ja. Vi kjenner oss nok ofte immune mot massemedienes fremstillinger av lidelser. Det er en spenning der, mellom pressefotografiet
og tegneserien. Sacco bruker noen bilder som er så sterke at de ikke hadde sluppet gjennom i andre medier om de var fotografier. Slik skaper tegneseriene et nytt blikk. Jeg har vanskelig for å glemme tegningene til Sacco av et brent menneske – ryggraden… Uforglemmelig. Skillelinjen mellom offentlig og privat er også visket ut i dag. Folk blogger og viser filmsnutter. Tegneseriene kompliserer bildet man ellers får presentert.

– Er det fare for at tegneseriene forfalsker virkeligheten? Er dette en form for propaganda?

– Tegneserier er blitt brukt mye som propaganda. Det er et fantastisk potensiale der, du kan jo dikte opp en virkelighet og gjøre den veldig levende. Dette er en av grunnene til at det er farlig om tegneserien ikke blir tatt seriøst. Mitt arbeid består mye i å finne en terminologi knyttet til studiet av tegneserier. I motsetning til kunstforskningen mangler tegneserieforskningen fremdeles et robust begrepsapparat.

– Har disse stripene en verdi for framtiden som dokumentasjon? La oss si i eventuelle rettssaker?

– Ja, tegninger er jo allerede brukt mye i juridiske sammenhenger. Vitnets hukommelse er ustabil, og dette preger både tekstlige og tegnede fremstillinger. Sacco problematiserer dette, og viser leseren at noen av vitnene hans husker feil. Det vil alltid være menneskelige svakheter.
De siste årene har det kommet en del serier som rett og slett skal fungere som dokumentasjon. The 9/11 Commision Report kom ut i tegneserieformat. Her i Norge har Lene Ask laget rapport fra Tanzania for den humanitære organisasjonen Norad.

– Har man ikke dårlig fantasi dersom man ikke klarer å finne på ting selv, men bare gjengir det som skjer rundt en? Hva skjedde med Supermann? 

– Populariteten til tegneseriene skyldes jo fremdeles først og fremst verdenene som ikke finnes, at de tilbyr en virkelighetsflukt. Jeg har en seksåring hjemme som vil lese Donald hele tiden, akkurat som meg selv da jeg var barn. Superhelt-serier forblir populær underholdning. Tegneserien har i dag like mange sjangre som filmen. Av og til har man lyst til å se noe og lære noe samtidig. Andre ganger bare sette på en komedie, og la seg underholde.

Jeg legger fra meg blyanten og notatblokka. Dette er blodig alvor, ja. Øyvind Vågnes kan sine tegneserier. Men likevel. En plass i Antwerpen henger Supermann-t-skjorta. Er det for sent å bytte inn tegneserieheftet The Plot nå? Idet jeg lukker øynene minnes jeg det jødiske strøket i Antwerpen, ikke langt fra tegneseriebutikken hvor jeg kjøpte heftet. Møtet mellom en gjeng ortodokse jøder og en spinkel mann av arabisk utseende utfor en synagoge. Jeg husker spenningen i lufta. Alvoret. Og det er fakta, jeg lover.

At krig, sykdom og vanlig hverdag er en del av livet, vet vi jo. Men at vi i tillegg har lyst til å lese tegneserier om dette, er fortsatt et lite mysterium. Tegneseriepublikumet vil ha virkelighetsflukt, men det er også blitt eldre, slik Øyvind Vågnes påpeker.
For meg er det uansett ingen vei tilbake nå. The Plot kan ikke byttes inn i Supermann-t-skjorta. Fristen har gått ut. Dessuten har jeg kanskje fått en ny helt. En som tar tegneseriene på alvor.

Fakta.

Simon

(Denne teksten ble først publisert
i magasinet Plot #3.)

Og her følger…

11 ANBEFALTE ALVORLIGE TEGNESERIER
FRA ØYVIND VÅGNES

(Utvalget omfatter tegneseriereportasjer og -historiefortellinger, selvbiografier og memoarer, og fiksjon som spenner fra realisme til surrealisme – alt sammen seriøst på sin måte).

1. Art Spiegelman: MAUS
2. Chris Ware: JIMMY CORRIGAN
3. Joe Sacco: FOOTNOTES IN GAZA
4. Alison Bechdel: FUN HOME
5. Marjane Satrapi: PERSEPOLIS 1+2
6. Adrian Tomine: SHORTCOMINGS
7. Jason Lutes: BERLIN 1+2
8. Daniel Clowes: DAVID BORING
9. Paul Hornschemeier: MOTHER COME HOME
10. David Small: STITCHES
11. Seth: CLYDE FANS-BØKENE

(Vi gjør oppmerksom på at listen skamløst tar for seg den nordamerikanske tegneserien, siden det er denne Øyvind Vågnes har forsket på, og skrevet om.)